Føles som jeg er i helvete..

“Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det’erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet….”

synger ONKIP og de Fjerne slektningene om angsten som tar overhånd.angst

Det virker som “angsten” har tatt et solid grep om mange av de som skal prestere i Levanger FK for tiden på alle nivå. Dette kan skje hvem som helst og den er som regel ikke farlig. Iallefall ikke på fotballbanen.

Fellestrekket er ofte en følelse av frykt eller sterkt ubehag. Frykten for å tape, frykten for å slå en feilpasning, frykten for å være feilposisjonert. Frykt for å være den skyldige blant de 11 på banen, på sidelinjen eller i ledelsen. Frykt for å gjøre feil. “Angst” kan ofte være et tegn på at man har levd med for mye stress, press og belastninger over lang tid. Du kan bli kvitt “angsten” eller lære å håndtere den bedre f.eks med hjelp av egen innsats. Man må jobbe med å møte de situasjoner som skaper “angsten”. Den dagen man overvinner og har blitt eksponert nok for de “usikre” situasjoner og føler man har kontroll, først da har man vunnet over “angsten”. I dag var de få som prøvde å utfordre den “sjebnen”, på banen og på sidelinjen.

Det kan være en del som føler “styggen på ryggen” hos de som skal prestere for LFK i disse dager på alle felt.

Hvem har gjort noe for å blitt kvitt sin “angst”?

I dag SKULLE Levanger FK vinne. Ingenting annet var godt nok og som uttalt mål i dagene før kamp. Det var noe helt annet vi så på Tobb Arena mot Åsane. Det var mange som virket paralyserte på banen og på sidelinjen i de fleste av kampens 94 minutter. Frykten for å tape virket overveldende. De som skulle utkjempe dagens livsviktige kamp er de som skulle føre LFK “skuta” fra rekord- sesongen 2017.

Hvilke verktøy har vi blitt gitt?

 

Jeg har i tidligere blogginnlegg (Aldri gi opp) referert til Sir Winston Churchill, den gang da Storbritannia var under det verste presset fra Nazi- Tyskland . Livet generelt er ikke en “dans på roser”, selv en av Storbritannia’s største ledere merket angsten i store deler av sitt historiske liv, og som i perioder fikk kjenne på problemer som angst, selv om han var den som var med å “tenne” og “berge” en hel nasjon. Sir Winston Churchill beskrev sine demoner som “the Black Dog”  og når han kjente på sin “angst” sa han følgende:

“Jeg liker ikke å stå nær kanten av en plattform når et eksprestog passerer gjennom. Jeg liker å stå med god avstand og om mulig få en søyle mellom meg og toget. Jeg liker ikke å stå ved siden av et skip og se ned i vannet. En annen handling ville ende opp med alt. Noen dråper desperasjon. ”

Det blir for mange som på banen og utenfor banen som satser på det trygge og enkle, selv i situasjoner hvor man kan utfordre “sjebnen” uten å satse “livet”…! Det blir energiløst og stillestående. Lite bevegelser. Ingen som utfordrer. Ingen formasjonsmessige endringer når man leder kampen. Ingen kynisme. Ingenting som tyder på at man ønsker å vinne på egen hjemmebane.

Når vi først tar en 1-0 ledelse og har 3 livsviktige poeng i lommen, så tar angsten fullstendig overhånd. Vi blir handlingslammet. Det samme viser seg offensivt i samtlige av kampens spilleminutter.

Vi var mer kompakte i egen firer denne kampen kontra Mjøndalen- kampen, frem til det 79 spilleminutt. Uansett, det var fint lite å bli entusiastisk over det som hendte på Tobb Arena Levanger denne søndagskvelden. Igjen slipper vi inn enkle mål, denne gangen i etablert forsvar og det som kan beskrives som manglende press på ballfører.

Etter et nydelig forarbeid av Roseth og Tadesse, hvor Stene sendte oss til HIMMELS i det 78 spilleminutt med sin enormt viktige 1-0 skåring. Dette etter å ha sett et LFK lag prestere opp mot noe av det mest tafatte på mange mange år mot en relativ dårlig motstander, et Åsane-lag som styrte spillet i store deler av kampen.

Vi slipper inn en redusering nesten fra avspark etter 1-0 målet, og som ligner veldig på 2-0 skåringen i Mjøndalen forrige helg. Vi ligger i balanse med forsvars-fireren. En mann med ball som går mot vår egen 16 meter som skyter “uhindret” inn 1-1. Hvor er presset? Hvor var presset i samtlige 90 minutter i denne kampen? Fra himmel til helvette på 1 minutt. Null press, null energi.. Som ikke det er nok, snur Åsane kampen til 1-2 noen minutter senere. Jeg vet ikke hvor veien går videre etter å ha gått fra himmel til helvette og videre. Dagens tap plasserer Levanger FK på jumbo-plassen i OBOS-ligaen. Dette skal ikke være mulig. Det føles helt forferdelig. Hvordan det føles for de 11 som var på banen, spillerne på benken, de som styrte fra sidelinjen og de som har skapt dette laget, skal jeg ikke synse om.

Men, å prestere å tape denne kampen som KUN skulle vinnes, når vi leder 1-0 mot tampen av kampen gjør at man kan stille spørsmål? På 8 hjemmekamper har vi vunnet 1 gang…. I dag vant Åsane sin 2 bortekamp på sitt 8 forsøk. Hvilket signal gir dette til oss som følger LFK i tykt og tynt, og som ønsker et LFK lag som feier over motstandere i eget “fort”? Hva har vi blitt fortalt og opplyst om gjennom året? Står dagens tabellsituasjon til disse forventningene? Faresignalene har vært der siden i fjor høst, og gjorde seg veldig bemerket etter Notodden-kampen.

Spillemessig virker det som Levanger har kollapset fullstendig etter 4-0 tapet hjemme for Mjøndalen før sommerferien. Kollapsen virker for den som står på utsiden med et hjerte i klubben å være mer dyptstikkende på alle nivåer i og rundt Tobb Arena Levanger.

Har LFK blitt forsterket siden i høst og i sommervinduet? Hvordan fremstår LFK i dag kontra hvordan vi gjorde det i vår.?

Pr. i dag er det kun elendighet. Hvorfor har vi ikke en slagkraftig stall, riktige taktiske disposisjoner og entusiasme i og rundt laget?

Den som bryr seg om Levanger FK gir dog aldri opp!

De som har anledning bør dra til Sogndal og støtte opp om Levanger FK. Klubben er større enn alt annet! Om ikke, bør laget få fulle tribuner i neste hjemmekamp den 12 august mot Tromsdalen. LFK behøver all den støtte den kan få.

Vi gir ikke opp, selv om det ser bekmørkt ut pr. i dag……

En by, ett lag, ett Levanger!

Opp med Levanger!