Før noen innrømmer at krigen finnes kan den ikke tapes og ikke vinnes

Jeg bestemte meg en dag i midten av mars inneværende år å starte en blogg, skrive om klubben i mitt hjerte i den hensikt å prøve å skape engasjement, positivitet og samhold for et “publikum” og en gruppe mennesker som har noe felles med meg og mange andre….. Levanger Fotballklubb. Faresignalene i og rundt klubben har jeg og vi på Levanger sett og opplevd i tidligere tider.

Alt det jeg skulle skrive i denne bloggen skulle være om saker som kunne engasjere eller skape interesse og positivitet rundt klubben. Dette i ren desperasjon over all negativitet og manglende omtale som jeg med flere har oppfattet i og rundt LFK. “Når INGEN andre skriver om LFK, ikke Levanger FK selv en gang, så får man gjøre et forsøk selv. Som en ivrig supporter av en norsk toppfotballklubb i form av Levanger FK var det håpløst å se den totale “stillhet” og mangel på positive og informative saker om klubben. “Stillhet og ingen dekning” i aviser som jeg leser daglig gjennom en lang vinter for å få fotball-påfyll i forhold til eget lag.

Det eneste fokus i mediene fra sommeren 2017 til senvinteren 2018 var av det kritiske, det negative og en fullstendig manglende dekning av saker som er av interesse for den “gemene fotball hop” i Levanger. Levanger Åsane LFK OBOSligaen

Levanger Fotballklubb hadde fint lite å informere om gjennom vinteren og våren. Ingen saker, ingen intervjuer, ingen informasjon. Nye spillere og trenere kom inn, hvor de fleste aldri ble “presentert” på egne hjemmesider eller sosiale medier. (De fleste av spillerne har fortsatt til gode å få noe som helst “positivt” lys på seg etter ankomst Levanger). Dette i en tid hvor supportere og mange andre tilsynelatende for meg  “begynte” å skille lag. Det samme gjaldt spilleravganger.

“Konflikten” eller “Håndteringen” av Magnus Powell’s avgang med LFK var nok den enkeltvise hendelsen som gjorde at “mange” av klubbens “trofaste” fattet mindre interesse og engasjement for klubben. Andre har “store” eller “mindre” problemer med en eller flere andre som sitter på “klubblokalene”, som har håndtert denne saken. Andre falt av lasset før den tid ved å oppleve mye av det “søvndyssende” og bakoverrettede spillet man så på Moan frem til 2018.

Vi har i Levanger Fotballklubb pr. 7 august 13 nye spillere for året og 2 nye trenere. Det er dessverre kun 3-4 av disse som har blitt intervjuet på LFK’s egne nettsider/sosiale medier, eller fått saker eller omtaler i avisen. Jeg kan navnene og historikken til de aller fleste…men dette har jeg måtte grave “dypt” etter på egen hånd.

Skal en klubb leve, ha supportere og tilskuere må en klubb “by” på seg selv? Det finnes få eller ingen bedrifter som i konkurranse med andre om samme produkt som kan leve uten “profilering” eller “omtale” eller være synlige. Var det “dønn” stille fra november 2017 til seriestart 2018?

Sitter det rundt omkring i Levanger, på Innherred og i resten av landet ulike “grupperinger” av folk, supportere og andre som følger LFK, alle med sine tanker og problemer knyttet til “slutten på visa” fra 2017? Store endringer var i anmarsj, ny trener, nye spillere, ny formasjon, ny filosofi. En ny hverdag for alle i og rundt klubben. Ble noe av dette eller disse nye “brikkene” i klubben “markedsført” for “kundene”? Skal Gilde gi ut et nytt “skinkepålegg” eller Stabburet en ny “pizza” så må de reklamere, vise og gjøre til kjenne sine produkter. Får man ikke gratis-reklame via aviser eller andre gode omtaler så må man gjøre dette selv på andre måter om dette er et ønske. Ble produktet Levanger FK 2018 gjort til syne for Levangers befolkning, supportere eller tilhengere.

Var alt vi satt igjen med fra 2017 “oppgulpet” og den negative omtalen fra 2017 angående Powell’s adjø med klubben og de visjoner klubben hadde for tiden fremover med dens nye visjoner da vi ankom seriestart 2018? Hvem sa hva den gang?

For den over gjennomsnittlige supporter, som ikke har en “fot inne i klubben eller klubblokalene”, var senhøsten og vinteren som å følge egen klubb med “hørselvern og sovebriller” på. Hørselvern og sovebriller

Var det stille og var det mørkt. Kunne man høre ekkoet fra høstens “haglbyger” i media. For de av oss som følger Levanger FK , hvor mange satt bekymret i uvissheten? Hvor mange av de som hadde begynt å tvile hadde rukket å bli sint? Hvor mange “konfliktens spirer” hadde blitt sådd siden tidlig høsten 2017 i form av “nye retninger” og visjoner klubben skulle ta og hva har skjedd siden den gang?

Har vi havnet i en fotball- hverdag hvor “rognebær og rognebærklaser” hviler spredt utover grener og kvister på det ene enkelte rognebærtre”, hvor den ene etter det andre “bæret” faller av ettehvert som “vinden” tar tak,  “nedbøren” øker og “temperaturen” faller. Var det før sesongen 2018 mange som følte på en uro over det som skjedde i klubben, det som ikke skjedde og en evnt. informasjonsflyt som skaper optimisme og interesse? Ser vi svarene på det i dag i form av fallende tilskuertall, engasjement og uro i alle leire, hvor de fleste har ulik syn på det meste? Er det slik vi står samlet i evnt. motgang?

Jeg var selv en del av Levanger FK sin første spillertropp. Den gang som 19 åring og førsteårs senior. For egen del hadde jeg spilt seniorfotball for både Sverre og Nessegutten, og var dermed godt kjent med de fleste jeg skulle sitte i garderoben med før trening, før kamp, etter kamp og til og fra kamp i buss…. enten det var til Fosen eller Verdal. Vi var i all hovedsak en gjeng med guttunger i alderen 18-24 år som ble samlet sammen fra Nessegutten og Sverre.  Dette var i en tid hvor “konflikt” og negativ omtale var alt den nyfødte klubben LFK omkranset seg med. De aller fleste eldre og rutinerte spillerne fra de nevnte klubber ville ikke gå inn i den nye klubben og gikk heller ned noen divisjoner for å fortsette den glade amatørfotball-hverdagen andre steder. De aller beste spillerne i Levanger dro til Verdal, Stjørdals-Blink, Steinkjer.

I 1997 var Levanger “ribbet” for det meste av rutine og det fantes nesten null engasjement rundt klubben. Fra det jeg husker fra min halve sesong i klubben så var det aldri noe godt samhold i spillergruppen. Vi kom jo alle fra våre egne “gresstuer”, enten det var på Bruborg, Momarka, Nesset, Ytterøya, Skogn, Stjørdal eller fra andre steder utenfor “innherred”. I tillegg var det hentet inn en ny trener utenfra,  fra Mo I Rana i form av Jarle Råum. En respektert og rutinert herremann fra Norsk Toppfotball.

Det var et nytt lag, en ny trener og en ny spillergruppe. I tillegg hadde vi en ny klubb, en ny drakt og en ny hjemmebane og “nye” tilskuere. Alt var nytt, selv for den som allerede hadde noen år på baken i 3 divisjonsfotballen i datidens Nord-Trøndelag.

Det ble aldri skapt en prestasjonsgruppe dette året, selv om dette var i 3 divisjon og året var 1997. Selv måtte jeg som 3-5 andre dra i militæret på sensommeren. Jeg hadde aldri noen glede av å spille i LFK drakten, trene eller spille kamp for tomme tribuner for det “nye” satsningslaget som skulle toppe og samle Levanger-fotballen. Det var lenge en bunnkamp og i realiteten en kamp for eksistensen til Levanger Fotballklubb dette året. LFK kjempet mot nedrykk til 4 divisjon.Debut Levanger FK 1997 (Avisutklipp TA)

Alt var nytt, ukjent og uvist. Nye ledere, nye trenere, nye medspillere og nytt støtteapparat, et kritisk media og alt for mange som ønsket klubben alt vondt. Personlig er dette året den største nedturen jeg opplevde som aktiv fotballspiller, i en tid hvor jeg ønsket å satse men følte jeg ikke ble satset på i den grad jeg ble det i mine tidligere klubber i form av Sverre og Nessegutten, den gang som gutte og juniorspiller. Jeg ville dermed ikke “blø” for LFK drakten. Det hadde jeg ikke energi til å gjøre.

Jeg forlot skuta i “harnisk” denne sommeren og så meg aldri tilbake som fotballspiller i Levanger. Jeg skulle ALDRI spille igjen for Levanger Fotballklubb. Etter endt militærtjeneste dro jeg heller til Amerika og spilte college- fotball i 4 år før jeg la skoene på hylla. Jeg hadde fått nok av fotballen. Levanger FK var aldri noe jeg vurderte å komme tilbake til, enten som spiller eller tilskuer.

Jeg orket ikke å se en eneste kamp eller følge klubben som jeg hadde “lagt for hat” de neste årene. Levanger Fotballklubb og de opplevelser jeg fikk det første året på Moan var årsaken til at jeg personlig og av egne og ungdommelige overbesvisninger bestemte meg for å “ikke” ha et ønske eller behov for å ha noe som helst forhold til denne klubben.

Da jeg flyttet hjem igjen ved årsskiftet 2002/2003 var det andre tilstander i LFK. Klubben var på fote og den var i 2 divisjon. Sakte men sikkert ble jeg igjen interessert i klubben jeg en gang aldri ville ha noe som helst med å gjøre. Det var en samlet gjeng på banen og utenfor banen i form av supportere og engasjement. Det var en gjeng utpå banen som gav alt, alltid. Jeg ble igjen trukket mot LFK. Denne gangen som supporter, ved siden av “Kokkelandslaget”. Det var igjen morro å se fotball i Levanger. Siden den gang har Levanger FK vært laget i mitt hjerte.

Jeg ser mange likheter med dagens LFK og det som skjer i og rundt det samme klubbhuset, på banen og antageligvis i garderoben, på tilskuerplass og i media. I år har en helt “ny” gruppe med spillere blitt satt sammen. Disse har igjen blitt “rørt” sammen med et helt nytt “trenerapparat” og en nesten helt ny “arena/fotballbane” og en helt ny fotballfilosofi.

Alt er nytt for de fleste. Noen kommer fra Sverige, andre fra Finland, noen ungutter fra Møre og Romsdal, noen juniorspillere fra eget akademi, og så har vi de som har noen år på “baken” fra tidligere år og suksesser i LFK trøya. I sommer har klubben “krydret” troppen med ytterligere spillere uten kjennskap til klubben, byen eller den jevne supporter. Har den høye overvekten av nye “tilskudd” av spillere og trenere gjort noe med relasjon i forhold til klubb eller byen i utgangspunktet.

Når jeg ser tilbake fra egen tid i en “ny” klubb med nye spillere så var vi unge og kjente ikke hverandre. Det virket ikke som noen ville “stå frem” som leder for laget eller være en leder. Laget hadde et felles mål, men på det individuelle plan var ulikhetene for store. Vi var jo ikke kjent med hverandre i det hele tatt. Vi hadde ingen garderobekultur, ingen som stod frem som “leder” eller en “trener” som fikk samlet gruppen til å nå våre mål dette året. Fint lite sosialt. Sesongen 1997 stod ikke til de forventninger man hadde innad. Kun de som ønsket LFK alt vondt fikk det nesten som de ønsket dette året.

Det var ingen støtte å få fra omgivelsene. Det var tungt å trene, det var enda tyngre å spille kamp og motivasjonen for egen del var helt borte. Alt rant bort i sanden. Jeg visnet. Jeg orket ikke. Vi hadde ingen støtte fra omgivelsene. Vi var ikke en samlet gjeng. Vi taklet ikke motgang og press.

På sidelinjen i dag står media klar til å omfavne alt av negativitet. Supportere, tilskuere m.f. står med sine “pekefingre” og egen negative prat, overbevisninger og følelser. De som ikke kommer på kamper får all sin “input” i avisen eller gjennom “negativ” og “uheldige” omtaler i sosiale medier eller på folkemunne, og bidrar på sitt vis til den negative spiral.

Hva gjør klubben LFK for å samle sine krefter i dag og hva har de gjort det siste året? Kjenner klubben sin egen historie? Er det noen i det hele tatt bortsett fra enkelte medlemmer i klubben, dugnadsgjengen og supportere som husker hvordan det var på banen og i klubblokalene på Moan i 1997?

Kjenner en toppklubb som Levanger Fotballklubb sin “sin egen besøkelsestid” når det gjelder å skape relasjoner til de som betyr aller mest for en klubb, som spillere og tilskuere m.f. Hvilke signaler har blitt gitt til spillergruppen og til de som følger laget fra sidelinjen i tykt og tynt. Hva blir sagt og hva blir gjort. Er det greit at det står så mange tomme seter på Tobb Arena Levanger i kamp etter kamp? Fortjener ikke våre spillere all støtte de kan få og dermed få den energi de trenger i hver kamp de går ut på banen for få ut maks av sitt potensial?

Hvor gjennomsiktig er LFK for de som bryr seg om klubben og klarer klubben å nå ut til de man skal spille på “lag med”?

Pr. i dag føler jeg klubben har blitt dratt 21 år tilbake hva gjelder entusiasme, sportslige resultater og hva som blir sagt på folkemunne.

Av alle uviktige ting her i livet finnes det ingenting som er mer viktig og betydningsfullt enn Levanger Fotballklubb. Levanger er en toppklubb i Norsk fotball og SKAL forbli en toppklubb.

De som spiller for Levanger Fotballklubb MÅ få all den støtte de kan få hver gang de skal ut på fotballbanen og prestere. Klubben, omgivelsene, og alle andre som bryr seg om Levanger Fotballklubb må begynne å engasjere seg, være positive og være en del av lokalsamfunnet uten å splitte de man ønsker å ha med seg på “laget”.

Alle eksisterende konflikter av ulik grad må taes tak i.

Som Anne Grethe Preus sa: “Før noen innrømmer at krigen finnes kan den ikke tapes eller vinnes”.

En by ett lag, ett Levanger

Opp med Levanger