Vår fotball-familie

Levanger Fotballklubb. Min og vår fotball-familie.

I denne familien har man opplevd noen av de største gleder, lykke, oppturer og nedturer. I all hovedsak har det vært flotte stunder. Mye glede og smilende ansikter.

Vi har også hatt tunge stunder. Vi har opplevd nedrykk, vi har mistet viktige “familiemedlemmer”, vi har gått på store og små smeller på de fleste områder i “familielivet”.

Den siste tid har vi hatt STORE familie problemer. Det sportslige er nok ikke hovedingrediensen til årsaken i problemene. Det er nesten slik at man kjenner på en bunnløs sorg og frustrasjon pga helhetssituasjonen. skuffet supporter

Noen familier snakker aldri om følelser, noen familier har en syndebukk som får skylden for alt, noen familier skal holde på hemmeligheter, noen familier har uheldige rollefordelinger og andre skal fremstå som perfekte ovenfor hverandre.

Hva gjør man når man søker etter råd om emnet familie-problemer? Jo… på generelt basis i det virkelige familieliv kan man f.eks se hva Pårørendesenteret sier på sine hjemmesider angående slike “familiære” problemstillinger.

I alle familier finnes der tema som det er vanskelig å snakke om. Når man prøver å holde skjult om problemer som berører alle i familien kan man risikere at familiemedlemmer fjerner seg fra hverandre. Om dette foregår over over tid vil “familie”-samspillet etterhvert preges av forsiktighet og iakttagelser. Videre kan utålmodighet og irritasjon komme til syne.

Da kan hvert enkelt familiemedlem føle seg veldig alene. Hvem føler seg alene i dagens LFK-familie?

Det vi med sikkerhet kan si om om Levanger Fotballklubb som “familie” er at flere og flere fjerner seg fra familien og fra hverandre. Utålmodigheten har vi  sett det siste halve året og nå i den siste tiden har irritasjonen og frustrasjonene kommet mer til syne. Det er langt fra harmonisk i disse dager.Sliter seg

Man vet at supportere har distansert seg fra “familien”. Dette kan man sikkert si om enkelte spillere, trenere, styremedlemmer, dugnadsgjenger, sammarbeidspartnere osv osv. Hvorfor!?

Hvor ble det av “den og den” i familien? Hvor ble det av det tykke sammensatte “tauet” som holdt alt sammen? Er det kun en trå som holder oss sammen i dag?

I følge Pårørendesenteret kan gjensidig forståelse og åpenhet skape nærhet og tillit, selv når alt er på det vanskeligste.

Familier oppnår i all hovedsak en større grad av åpenhet og samhold gjennom å snakke om situasjonen. Dette innebærer at alle har og får oppdatert informasjon med en gang endringer skjer. Dette vil skape trygghet og tilhørighet, som igjen danner følelsen av å “stå sammen”.

Er det lov å si at man er sint på andre familiemedlemmer og at man er frustrert og lei av situasjonen man har havnet i? Er det rom for dette uten å lukke slike diskusjoner for andre interessenter eller formidlere?

Tåler alle i familien at slike tema kommer opp? Tåler man kritikk, samtaler og diskusjoner?

Har alle en felles forståelse for våre familie- problemer?

  • Forstår alle familiemedlemmer situasjonen likt?
  • Vet alle det de trenger å vite?
  • Hvor detaljert informasjon ønsker de ulike familemedlemmer?
  • Er alle enige i det som gjøres?
  • Hvordan snakker familien med andre om det som skjer?
  • Er det greit å spørre om alt det man lurer på i familien?

Hva med dagliglivet i LFK-familien?

  • Hvilke endringer har skjedd i vår hverdag?
  • Har vi snakket om hvem som har ansvaret for hva?
  • Finnes det praktiske utfordringer som man ikke har funnet løsninger på?
  • Har det blitt laget planer for akutte kriser?
  • Når har vi det aller triveligst sammen som familie?

Å se og oppleve at LFK-familien sliter er smertefullt. Å finne en mening i denne situasjonen og den siste tids hendelser er vanskelig.

Det oppleves ganske så meningsløst!

På lang sikt kan denne situasjonen derimot være noe man kan se tilbake på som en erfaring man ikke ville være foruten og som kan gjøre oss enda mer robust og slagkraftig for fremtidige kamper og fremtidsplaner.

 

En by ett lag, Ett Levanger!