Takk for meg

Kjære venner, lesere og kritikere. Klubb og supportere.

Vi beveger oss mot årets siste dager. Et Nytt År er rett rundt hjørnet.

Det har utvilsomt vært det værste, det mest smertefulle og skuffende fotballåret i min tid som fotballsupporter. Slik er dessverre fotballen noen ganger. Uansett nivå. LFK- sesongen 2018 var et helvette! Det var tortur!

Frykten man kjente på helt siden november i fjor ble bare mer og mer realistisk i det man bevegde seg gjennom sesongen.

Klubben hadde sine muligheter. Den tok dessverre ikke vare på noen av de. Dette kom frem i klubbens egen evaluering av året og virker i dag å bære preg av etterrasjonalisering.

Jeg kan dessverre ikke skrive noe lengre om klubben vår. Det kan kan og vil jeg ikke etter dette innlegget.

Levanger Fotballklubb vil uansett stå høyest av alle på eget “fotballkart” selv om jeg tar noen steg tilbake og blir taus på denne “platformen”. Jeg skal på kamper. Man skal støtte laget og spillerne uansett!

Mitt hjerte for Levanger Fotballklubb banker fortsatt.

Det vil den fortsatt gjøre, i all uoverskuelig fremtid. Det finnen ingen andre.

I fare for å bli stemplet som en “svartmaler” og som en “illojal” stemme som mange andre på Levanger som elsker klubben, vil det mest sannsynlig bli stille fra “Levangerpatrioten” frem til februar 2019. Dens innlegg og side som helhet vil forsvinne i midten av februar. Det blir stille. Alt her inne vil bli borte. Jeg vil ikke bruke tid på dette lengre.

Noen av de jeg har “forsvart” gjennom året, har jeg andre tanker om i dag. De jeg har “hyllet” har forsvunnet og/eller blitt uglesett, de jeg har forsøkt å oppildne og samle for å støtte LFK har enten snudd seg imot eller blitt til personer jeg ikke kjenner igjen. Mitt engasjement har sluknet. Det var et forsøk på å samle og engasjere. Så polarisert klubben og dens medlemmer og ildsjeler har blitt i dag, gjør dette ekstra vanskelig.

Enkelte virker pr. i dag å ikke være så opptatt av fakta og hva som er sannhet, om det de hører eller forteller.

Jeg finner ikke lengre inspirasjon, entusiasme eller glede av å skrive om klubben i mitt hjerte. Det gjør vondt. Jeg er skuffet.

Jeg hadde noen uker før Jul trua. Positiviteten i og rundt det som skjedde i LFK i ukene siden sesongslutt og frem til 12 desember var ekstatisk.

Jeg skrev et innlegg: “Wind of Change”. Dette basert på det trenervalget LFK hadde gått for, den andre helgen i desember. Denne måtte jeg i ettertid slette, men jeg legger den igjen ut som en fotnote til dette innlegget, som var basert på en tilsynelatende flott egenevaluering inkl. rolleavklaring og det som var en avtale mellom klubb og ny trener på det tidspunktet innlegget ble skrevet. Noen skal gjøre det ene og andre noe annet.

Alt var i realiteten på plass. Et lokalt forankret trenerteam og deres forhåpninger/ kjennskap til det lokale spillermarkedet. En kulturbygger og en kulturbærer var klar for Levanger FK denne helgen i desember. Han ble aldri presentert….

(innlegget som var ment å bli publisert den 12.12 publiserte jeg i dag, for å kunne brukes som en note i dette innlegget)

Magnus Powell ble dratt opp av hatten og presentert som “ny” LFK- trener på tidligkvelden den 12.12.2018. Plutselig var ALT fra 2017 glemt. Dette skapte iallefall mildt sagt forundring hos u.t. Dagen etter kom Lucia-dagen med sin Lucia-sang (svart senker natten…..)

LFK skulle få sine puslespill-brikker på plass innen Jul. De virker å være langt unna dette.

Vi har ikke noe trenerteam. Spillere har dratt. Ingen spillere har kommet inn siden 22 November.

Omgivelsene snakker om entusiasme. Jeg kjenner ingen.

Har klubben “pisset” i buksa for å holde varmen når det er kaldt ute.

Mye vann må også ha “gått” i “drensrøret” på Moan det siste døgnet og timene mot 12 desember kl. 19.00.

Vi kan alle spørre oss om hvor dette “vannet” fra høsten 2017 tok veien.

Jeg håper Levanger Fotballklubb med Robert Eriksson, Andreas Holmberg og Magnus Powell i spissen gjør mine antagelser til skamme.

Jeg håper klubben tåler kontstruktiv kritikk fra munner og hoder som står klubben nært og fjernt i 2019.

Det er tross alt diskusjonen, enten den er positiv eller negativ som bærer klubben fremover. Dialogen om klubben må få leve på alle fora, enten det er i klubbhuset på Moan, i garderoben, på tribunen, i aviser, pod-caster, blogger, sosiale medier et etc. Det er dette som er engasjement. Da skal man ikke finne måter å få den ene eller andre til å holde “kjeft”.  Siden 12 desember 2018 har det oppstått en “hysj” mentalitet. Nå skal den ene hysje og stilne den andre. Selv om man fortsatt drar tauet i begge retninger.20180512_114056254_iOS

Det nytter ikke å sitte på sin egen “tue”, enten man sitter i leiligheten i Trondheim, i Oslo, i klubbhuset på Moan, i garderoben på Moan, på styrerommet, på Facebook-grupper eller i redaksjoner, hvor alle diskuterer LFK og hvor alle sitter å svartmaler den ene eller den andre, alt etter hvilken “gresstue” man sitter på. Det virker å ha blitt en skitt-kaster-krig. Noen vet, andre vet noe, andre hører noe, noen forteller noe, andre lytter, andre holder kjeft, enkelte bryr seg ikke. Det viskes og tiskes.

Det eneste jeg hører i dag er det som virker å være en flodbølge av “rykter” og “snakk” i negativ form om klubbens egne sjeler. Slarv!? Jeg blir kvalm. I dette finnes ingenting konstruktivt, bare skadelig. For en selv og for alle andre. Det blir en usmakelig suppe.

Er det alt dette som forklaringen på året 2018, i lys av etterrasjonaliseringen på Moan?

Jeg føler på meg at noen ønsker å “kvele” konstruktive stemmer. De som har sagt noe har blitt straffet, blir straffet, isolert eller plassert i kulden. Dette er de som ikke vil “tisse i buksa for å holde varmen. Dette kommer spesielt til syne i sosiale medier og på folkemunne.

En dag kan den totale stillheten komme.

Stillheten kan være det farligste og det mest skremmende som finnes når man ikke ønsker den.

Det begynner å bli stille nå, i takt med ord vi hørte senhøsten 2017 og vinteren 2018. “Vi skal skynde oss sakte”

Vi vet alle hvordan det gikk…..

Solen har har nettopp snudd. Det skal bli “lysere” tider sies det.

Jeg håper mørket forsvinner hurtig.

“Levangerpatrioten” blir nå stille.IMG_3390

Ha en fortsatt god Jul og Et Riktig Godt Nytt År, alle LFK patrioter❤️

En by ett lag Ett Levanger!

Takk for meg

Tagged with: