Mannen som unngikk fotballsluken i USA

Det er beundringsverdig det Magnus Powell og Per Verner Rønning m.f. har skapt i Levanger og Levanger Fotballklubb siden januar 2019. Dette er et ekstremt solid og ungt byggverk som har skapt solide resultater på rekordtid. De har skapt noe helt spesielt på noen få måneder.

Spillerne er selvfølgelig vitale brikker i dette byggverket. Dette er maskinen i LFK systemet. Det som presteres ute på banen hver helg er det man måler suksess eller fiasko etter. Det er det vi på utsiden ser. Kampene. Magnus Powell og Per Verner Rønning bedømmer sine disipler etter prestasjoner på trening, holdninger på og utenfor banen og sosialt m.m. Det er mange kriterier som bestemmer og avgjør om du spiller eller ikke.

Vi har et meget ungt og lovende lag i Levanger anno 2019. Aldri før har vi hatt så mange unggutter under 20 år. Det er få som er over 23 år. Flere har mange sesonger i seniorfotballen bak seg allerede. Andre kjenner så smått på sine gjennombrudd. Noen har spilt på høyere nivå tidligere. Andre kjemper daglig en kamp om å gjøre seg fortjent til spilleminutter og en fast plass i elleveren. Flere og enda yngre spillere satser knallhardt blant rekruttene og juniorene om å få komme seg inn i A-stallen. Det er en tålmodighetsprøve i denne alderen.

Ingen spiller har den samme bakgrunn, balast eller forutsetninger hva gjelder fotball. Fortid eller fremtid. Å få spille toppfotball i en av de 3 øverste divisjonene i Norge kommer ikke av seg selv i dagens fotball. Det finnes veier og fristelser her og der. Enten du er 12-14 eller 19 år. Hvor, hva når?

Simen Olafsen (23) har siden sin ankomst til Levanger FK blitt gitt stor tilitt hos Magnus Powell. Her sammen med Adrian Olsen Teigen (19) t.h og Håvard Kleven Lorentsen (20)

I dette innlegget skal jeg ta for meg en av våre nye spillere. Simen Olafsen. Oppegård- gutten som hadde en strålende ungdomskarriere i et av landets beste akademi. Vålerenga og utallige landskamper for U-landslaget til Norge. Fikk sågar innhopp i Eliteserien i junioralder.

Men så forsvant han. Først innom Follo og deretter dro han til Amerika, med sine fotball-sko og ferdigheter. Ung og meget lovende. På dørstokken til seniorfotballen.

Jeg har full fortstålse for talentfulle gutter søker etter en “drøm”, men på samme tid forstår jeg ikke at unge lovende spillere drar til USA og college fotball. Mest pga grunn av egne erfaringer fra Amerika etter 4-5 år, i så godt som alle stater, krinkler og kroker….., dog 16-20 år tilbake i tid. Etter det jeg forstår er ikke mye forandret siden den gang. Verken sportslig eller hvilke forutsentinger man har ved endt college- karriere.

Det er sannelig ikke mange spillere som klarer å gjennomføre 4 år med fotball i et land, på et kontinent langt fra lille- og trygge Norge hva gjelder fotball og komme tilbake som en bedre spiller enn det man var da man dro.

Jeg er full av beundring ovenfor Simen Olafsen. Han har klart det som få andre har klart. Det er særdeles få spillere som klarer å gå rett inn i toppfotballen etter endt college- karriere. Fotballen i USA er krevende. Det er nesten som det er en annen idrett enn den vi er vant til her i Europa.

Simen Olafsen må ha gjort mye riktig i sin tid i USA og college- fotballen. De fleste faller igjennom i løpet av sin periode i Amerika og “American Soccer”. Spilte igjen en meget god kamp i 3-1 seieren borte mot Byåsen på lørdag.

Det finnes tusenvis av universiteter og college. Det er et “system” som ikke kan beskrives som et system i rette forstand. Det er så uoversiktelig som det går ann å få det. Det er enormt. Det kan ikke beskrives. Verken utdannings- eller idrettsmessig. Dette har ingenting med med nivået på de ulike fotballprogrammene eller studiestedene. De mest ukjente og små skoler kan ha de beste fotballprogrammene i hele USA på lik linje som de store og mest kjente. Om man blir lagt merke til er alfa- omega. Kommer man hjem etter 4 år og ønsker å spille fotball videre i Norge, må man så godt som starte helt på nytt.

Fotball i USA blir som å “fiske i de 1000 sjøers land”. (Finland). Hvor får man størst fisk, hvor og hvor hyppig? Hvilket agn skal brukes etc etc. Fallgruvene i USA og fotballen er så mye større enn mulighetene.

Man kan se på College- fotball som en bakvei og bakdør fotballmessig for den med ambisjoner. En forlengelse av juniorfotballen som vi kjenner her hjemme eller akademi-fotballen i England. Man spiller sammen med gutter i rette forstand på sin egen alder (18-23 år som regel). Det er et miljø blottet for seniorfotball. Det er er badekar som fylles og tømmes med vann. Full av ungfisk. Ut av dette karet er det ikke mange som klarer å fortsette fotballkarrieren på høyt nivå. Verken i USA, Europa eller i lille Norge. Drar man til USA mister man den viktigste erfaringen og overgangen i en spillers- karriere. Overgangen fra juniofotball til seniorfotball. Det er MYE viktig som skjer i en ung spillers karriere i alderen 18-22!

I USA er det enten eller! Du klarer fint å være en av dråpene i dette “fulle” badekaret så lenge stipendet ditt varer og du har tillitt hos treneren. Men i det tiden er over og sluken åpnes er morroa over for nesten 100% av spillerne. De aller fleste slutter med fotball etter 1 år eller 2 etter endt college fotball- karriere. Ingen draft i USA. Og om man blir draftet er forutsetningene for en aktiv og suksessfull karriere i et MLS- lag særdeles dårlige. Man ender som regel heller ikke opp i noen andre fotball-ligaer hvor blitsregnet høljer. Det er som regel kroken på døren hva gjelder drømmen om en profesjonell karriere. Her hjemme havner der aller fleste opp i de lavere divisjoner eller de legger opp.

Det står respekt av Simen Olafsen. Har har klart å få innpass i toppfotballen etter flere år i USA. Det er ikke mange i Norge som har klart dette. Det er kun Ranheim’s Øyvind Alseth som har klart å få 4 kamper i MLS etter endt college- karriere. Egersunds IK Markus Naglestad ble draftet, men endte opp uten MLS- kamper. Så langt i LFK- trøya har Olafsen vist at han har nivået og sulten inne.

Simen Olafsen (t.v) for UCCON i USA. Foto: Herald Times

Nivået på de ulike college fotball- lagene i USA kan være elendig til veldig bra. Det samme gjelder treningsfasiliteter og stadioner. Det som er mest skremmende med USA- fotballen er nivået på trenerne og støtteapparat, og ikke minst belastningen for en ung fotballspiller fordelt på en veldig kort sesong sett året i helhet (ca 3 mnd’er) og reisebelastning kombinert med utdanningsløpet/studier.. Fotballfaglig kan man si det ikke ligner det vi er kjent med her hjemme. I all hovedsak er trenerne enten av den diktatoriske eller motivasjonsaktige sorten. Generelt sagt er ikke fotballkunnskapene og erfaringene hos trenerne som fotballspiller er ikke all verden. Det er ofte tut og kjør.

I USA måles alt etter tall og statistikk. Har du suksess med et High School- lag kan veien videre opp i “systemet” være kort. (Universitet/ College). Det finnes KUN 2 typer treninger i USA. Den i pre-season og den i sesong. Taktisk og teknisk blottet for læring og forbedring. Det er enten 150% sprint og utholdenhetsøvelser (pre-season) eller restitusjonsøvelser i sesong. En sesong i USA varer i knappe 3 månender. Faller du utenfor startoppstillingen eller varsity laget (Hovedlaget), har du ikke mye forhåpninger om et fotball-liv verken der eller her. Får du en skade som løper utover noen uker til en mnd så er du ute for gjeldende år. Det var den sesongen! 1-4 år i USA vil i all hovedsak sette deg kraftig i bakleksa fotballmessig.

Det er få College- og spillere som har program og opplegg for spillerne utenfor sesong. Hva gjør man som spiller da? Om nivået på det laget du spiller på i USA er bra, spiller det ingen rolle utenfor sesong. Klarer man å opprettholde god form, trening og kampsituasjoner på høyt nivå året igjennom? Det er vanskelig å uoversiktelig. Å dra til USA for å spille fotball og spesielt opprettholde form og evner krever en enorm egeninnsats, vilje, moral og det viktigste: Man må være ekstremt strukturert på egen hånd! Hva Olafsen har gjort utenfor sesong i USA vet jeg ikke. Men noe MÅ han ha gjort for å holde nivået oppe.

Vi nordmenn kan jo reise hjem i mai og spille fotball frem til august. Men, hvilken Eliteserieklubb, OBOS-liga lag, PostNord- liga lag eller 3 divisjonslag ønsker å ta ibruk College-studenter fremfor egne klubb spillere som er i klubben året rundt? Det er det få klubber som gjør såfremt situasjonen er prekær for en klubb. Så, hva gjør man når man er hjemme i 3-4 mnd i året?

Jeg har ingen forutsentinger for å si hvordan Simen Olafsen har klart å komme tilbake til Norge og Toppfotballen ute å vise svakhetstegn. Han fikk kontrakt gjennom prøvespill og har imponert i sine kamper så langt. Det oser karakter, selvdisiplin og vilje! Talentet har han alltid hatt.

Er det noe de kan i USA så er det å skape ledere, vinnerkultur og motivere. Magnus Powell og Per Verner Rønning oss i Levanger har sannelig fått inn en spiller med denne mentaliteten. En som løper igjennom murveggen for deg.

Simen Olafsen (t.v) viste allerede under prøvespill for Levanger Fotballklubb at han er en mann å satse på. Som midtstopper skåret han LFK’s mål i treningskampen mot Stjørdals-Blink (1-1) i sommer.

Vi har allerede sett hva Olafsen har av kvaliteter på banen siden i sommer.

Han har gjort noe svært få har klart. Han har reist fra Miami og USA til Levanger og Norge og fremstår som en meget god fotballspiller. Et unikum!

Vi har mange spennende spillere i Levanger FK. Simen Olafsen er en av disse.

En by ett lag, Ett Levanger!